Hissigproppen

"Jeg vet det er sant. Jeg er sikker på det.
Like sant som at én lagt til to - det blir tre.
Det lar seg bevise, ja måles og sees
Og motsi meg kan du, men vil nok bli hes."

Han var oppildnet, mannen, med sort bok i hånd,
der han sto med forsterker som veide et tonn.
Han var rød i sitt ansikt, forsvarte sin tro,
men det knitret metallisk - det var ingen ro.

Jeg gikk hjem etter møtet på torget i da'.
Syntes sannhet var viktig, men å skrike sånn, da?
På med tv-en og nyheter flimret i vei,
der var mannen på torget igjen, og sa "Hei!"

Han var rolig og snill der han talte om tro,
var tiltalt for uro, men sa: "Det gjøkke no'.
Det var kanskje fem hundre på torget i dag,
og mange gikk hjem uten annet enn nag."

"Jeg ble oppringt i kveld av en tilhører, jeg.
Han var oppsatt på drap, men så snubla'n i meg.
Etter talen gikk mannen og kastet sin kniv
ned i elva, og ba så til Gud for sitt liv."

Jeg ble lei meg og skjønte at den som var hard,
det var meg - der på torget - ikke "sint, kristen kar".
Hva er forskjellen mellom å mene og tro?
Det er skråsikkerhet kontra innerste ro.